En viktig grunn til at en gjennom generasjoner så lettvint og urettmessig har kunnet avfeie Monrad, er at hans verker i så liten grad har vært offentlig tilgjengelige. Avvisningen har åpenbart gjennomgående berodd på annenhånds kjennskap til hans tekster. Det gjelder ikke minst hans Æsthetik, som det ikke vil være urimelig å kalle hans filosofiske hovedverk, og som utvilsomt er hans filosofiske testamente. I norsk kunsthistorie rager verket nærmest enslig, det finnes ikke maken hverken før eller siden. Norsk kunsthistories utvilsomt mest sentrale teoretiske verk er blitt vedvarende neglisjert, også av kunsthistorikerne, siden det utkom i 1889-1890, skriver Rune Slagstad i etterordet til nyutgivelsen av Monrads Æsthetik. Fra sin professorale posisjon, gjennom forelesninger, foredrag, avisartikler og bøker øvet Monrad gjennom et halvt århundre en kontinuerlig innflytelse på det norske samfunnets tenkesett. Etter at han i generasjoner har vært søkt plassert på et historisk sidespor, er de
