Denne fortellingen foregår i Einar Gerhardsens tid mellom 1945 og 1965. Det er en tid da barn sitter klistret foran radioapparatene for å høre barnetimen. På begynnelsen av 1960-tallet åpner fjernsynet nye vinduer, både ut mot Norge og den store verden. Seriemagasiner og bøker fører barn og unge inn i kaptein Mikis, Donald Ducks, Hardy-guttenes og Tarzans verden. Klokka fem er mange av kinosalene i Oslo fulle av bråkete unger. Snart dukker Zorro, Lassie eller Helan og Halvan opp på lerretet, og da blir det stille i salen. Fra mange tenåringsrom utover 1950- og 1960-tallet, høres musikk med Elvis, Cliff, Beatles og Rolling Stones, lydspor som blir med datidens tenåringer resten av livet. Dette er en fortelling om hvordan det kunne være å vokse opp på østkanten i Oslo i Einars tid. Samtidig er det en fortelling om hvordan et samfunn preget av velferd, vekst og velstand vokser fram.
