72 år gamle Aaliya, bosatt i Beirut, ser tilbake på livet sitt. I over 50 år jobbet hun i en bokhandel (som nå er nedlagt) og parallelt med dette, uten at noen vet om det, har hun oversatt bøker til arabisk. Hvert år 1. januar begynner hun på en ny oversettelse, og når hun er ferdig, legger hun det håndskrevne manuset i en eske. Eskene stabler hun på pikerommet og det tilhørende badeværelset. Ingen av disse oversettelsene er utgitt. Aaliyas historie er både en personlig fortelling, en familiehistorie og et innblikk i byens og landets historie. Et av de fineste portrettene er av Hannah, Aaliyas «nesten-svigerinne» og hennes eneste virkelige venn. Dette er en ganske stillfaren, men likevel dramatisk fortelling om kvinneliv i Libanon. Det er bok som vokser seg stor mens man leser, og jo mer man leser, desto sterkere knyttet blir man til hovedpersonen. Aaliya trekker frem eksempler fra bøker hun har lest for å belyse sin situasjon. De litterære referansene flettes inn på en nat
