Det er snart gått femhundre år siden Rabelais’ første skjønnlitterære utgivelse, som innleder en serie på fire bøker (fem, hvis man regner med Femte bok, som utkom posthumt i 1564) om den bretonske kjempen Gargantua, hans sønn Pantagruel og deres kumphaner, et romanverk, utgitt i perioden 1532-1552 som i dag er mest kjent for sine karnevaleske innslag. Etter mønster av ridderromanen følger vi helten fra en dramatisk fødsel, gjennom barndom og oppvekst, frem til den modne ridder slår ut i full blomst i krigens heroisme med overdreven styrke og korpus, og ikke minst - enorm appettitt og tørste - det hele fortalt fra klanens kronikør Alcofribas Nasier med tidens selvfølgelige og sannferdige omgang med vanvittige tildragelser og underlige fakta. Verket er grunnleggende parodisk og befinner seg nærmest i spenningsfeltet mellom middelalder og en gryende modernisme. Det trekker veksler på de fleste av datidens uttrykksformer og er blitt stående som det første store litterære verket i den mode
